Det Nye Symbolet

Er frigjøring og fornyelse fortsatt mulig i denne verden som nå har tredd inn i sin skumringstid?

Er det fortsatt nok styrke i Europa til å kunne påta seg årvåkenheten og viljen som en slik oppgave krever?

Vi lar oss ikke bedra: kun etter å ha forstått omfanget av denne oppgaven vil vi være i stand til å handle. Vi må gjenkjenne den truende faren som stammer fra en bestemt åndelig prosess: og dens røtter løper tilbake nærmest til forhistorisk grunn, hvis kuliminasjon sammenfaller med de verdier som nåtidens mennesker opphøyer som umistelige for sivilisasjonen – verdier hvis innflytelse nå manifesterer seg i alle sfærer av tenkning og handling.

Det er ikke snakk om å inngå kompromisser eller om å tilpasse seg. Hva som behøves er makten utsprunget fra en ny middelalder. En forandring i det ytre så vel som i det indre: en barbarisk renhet er hva som behøves. Filosofi, ”kultur”, dag-til-dag politikk: intet mer av dette. For det handler ikke om å skifte side mens man sover i en seng av lidelse. Det handler om å endelig våkne og reise seg opp.

Spredt omkring blant oss finnes det imidlertid fortsatt mennesker som har bevissthet om en tidligere tiders nobilitet, og som nå – som individer – merker den uutholdelige stemningen og som derfor føler seg drevet til å reagere, en reaksjon som viser seg noen ganger innenfor ett kulturområde, noen ganger innenfor et annet. Før det er for sent må veien som fører til fjellets høyder bli åpenbart og brakt tilbake til disse spredte individers bevissthet, hinsides alle begrensninger og personlige interesser som nå tærer vekk kreftene deres. En ubøyelig handlekraft må sikre at disse individenes rene styrke avdekkes som noe uovervinnelig, rede til å knuse det skallet som Vesten – gjennom retorikken, sentimentalismen, moralismen og det religiøse hykleriet – har brukt til å dekke over og humanisere alle ting med.

Enhver som trer inn i Tempelet, om han så er en barbar, har en uforbeholden plikt til å drive ut de som korrumperer, alle de som i vårt ”siviliserte” Europa har opprettet et monopol hva angår ”ånd”, hva angår godt og ondt, hva angår vitenskap og det guddommelige – og som utnytter disse til egen fortjeneste og samtidig erklærer seg som dets fanebærere – mens de i virkeligheten kun kjenner materien og hva menneskets begreper, frykt og overtro har projisert som et ferniss over materien.

Til alt dette, la det bli sagt: ”Nok er nok!” – slik at noen kanskje kan lokkes tilbake til de lange år med vandringer, farer, sylskarpe tanker og stillhet – slik at vinden igjen kan blåse over det åpne hav for å vekke Vestens sovende, en vind som blåser fra den opphavelige nordiske tradisjon.

Anti-filosofi, anti-humanisme, anti-litteratur, anti-”religion”: dette er premisset. ”Nok er nok!” må utsies til alle forskjønnelser og idealismer; ”nok er nok!” til sjelens hunger som skaper for seg selv en semittisk gud den kan tilbe og underkaste seg; nok av ”trangen” som binder tigger-menneskene sammen i felles bånd for å gi hverandre, i den gjensidige avhengighetens navn, den substansielle karakter som de hver for seg mangler.

Vi må i pur styrke bevege oss over og bortenfor alt dette. Og deretter vil vi plassere foran menneskene en oppgave som overskrider det ”politiske”, som overskrider sosiale fordommer og som ikke tar hensyn til det sensasjonelle effektmakeri og dets ledsagende overfladiske ekko – en oppgave som er av en slik art at ren fysisk makt over personer og ting ikke lenger kan brukes til noe.

For det er i stillhet, gjennom hard disiplin, selvbetvingelse og selvovervinnelse, hvor hvert individ er overlatt til sin egen utholdende og ivrige evne, at vi må skape en elite hvor den solare Visdom er gjenoppvekket: gjennom den virtus som ikke kan uttrykkes, som stiger opp fra psyken og sansenes dyp og som ikke bevises av argumenter eller av bøker – men gjennom skapende handling.

Vi må våkne til en fornyet, åndeliggort og strikt erfaring av verden – ikke som et filosofisk konsept men som noe som vibrerer i marg og i blod. Vi må våkne til erfaringen av verden som makt, til erfaringen av verden som rytme, til erfaringen av verden som offerhandling. Slike erfaringer vil skape sterke, harde og energetiske karakterer, vesener skapt av styrke og styrke alene; vesener som er åpne for den frihet og nobilitet som åndes av det kosmiske åndedrett, med en pust som Europas dødgjengere har snakket og bablet så mye om, men som de aldri har følt noe av.

Mot de sekulære, demokratiske og materielle vitenskaper – relative som de er, slaver av fenomener og ubegripelige lover, døve for menneskets dypeste realitet – må vi i denne eliten vekke til live den hellige, indre, hemmelige og kreative vitenskap; selvrealiseringen og selvopphøyelsens viten; vitenskapen som leder oss til de gjemte krefter som regulerer vår organisme og som er sammenbundet med rasens og alle tings usynlige røtter; vitenskapen som gir oss herredømme over disse kreftene slik at noen mennesker vil gjenfødes, ikke som allegori eller som myte, men som håndfast virkelighet – gjenfødt som vesener som i sin dimensjon ikke lenger bare tilhører livet, men det som også er mer enn livet, og som derfor har evnen til transcendent handling.

Da vil det eksistere Ledere, en rase av Ledere. Usynlige ledere som ikke snakker og som ikke viser seg fram, men ledere hvis handling ikke møter motstand og som derfor kan gjøre alt. Da vil et sentrum påny eksistere i Vesten – i det Vesten som intet sentrum har.

Det er en komplett feiltakelse å tenke seg at vi kan oppnå en slik renessanse uten at et hierarki re-etableres, det vil si: hvis vi ikke setter over de lavere former – som er bundet til jorden og materien, til mennesket og menneskeheten – en høyere lov, en høyere rett, en høyere orden som utelukkende kan finne sin bekreftelse i den levende tilstedeværelsen av slike Ledere.

Og det er også en komplett feiltakelse å tro at Staten kan være noe annet enn civitas diaboli hvis den ikke gjenoppstår som Imperium. Det er også en feilslutning å forsøke seg på å bygge Imperium på basis av økonomiske, industrielle eller til og med ”idealistiske” eller nasjonalistiske faktorer. I følge den opprinnelige forståelsen som er forankret i Tradisjonen, så er Imperium forstått som noe transcendent, noe som kun kan oppnås av de som har makt til å transcendere det smålige liv slik det leves av smålige mennesker, opptatt som disse er er med sine små appetitter, sine sentimentaliteter, sin trangsynte nasjonalstolthet, sine ”verdier”, ”ikke-verdier” og sine guder.

I den antikke verden var man inneforstått med dette: man feiret de vesener som befant seg på toppen av hierarkiet, hvor den aristokratiske og den sakrale natur var forent, hvor den temporære makt var sammenvevd med den åndelige autoritet fra værensformer som ”ikke lenger var menneskelige” – innehaverne av en hemmelig og usynlig kraft hvis natur var triumf og suksess. Og likeledes når man i enhver krig erfarte krigen som en ”hellig krig”, som noe altomfattende, som en overveldende kraft som gav retning til og orden til alle ting, med den samme uhildede skjebne hvorigjennom naturens veldige krefter utspiller seg.

Vil de som fortsatt er i stand til eller som ønsker å gjøre motstand forstå disse tingene? Vil de forstå at utenom dette finnes det ingen alternativer? At det ikke er noen annen ånd – om den så opptrer i andre former – som bør gjenoppvekkes? At dette er forutsetningen for at enhver ”revolusjon” ikke bare kan inntreffe som et trivielt innslag i én nasjon, men for at den skal bli et universelt konsept, det første glimtet av lys i denne mørkealders tåke, i Vestens kali yuga? Vil de forstå at dette er prinsippet som den autentiske gjenopprettelsen hviler på, den eneste mulighet til helbred?

Åndelig Virilitet

I Tradisjonens verden korresponderte ikke det Hellige, guddommene, prestekasten og ritene med det vi i dag forstår som “religion”, dvs en forståelse som er basert på et syn som anser guddommene for å være selvforsynte skapninger og hvor Gud er et personlig vesen som bestyrer universet utfra sin (for menneskers) uavhengige vilje. Denne formen for religion kjennetegnes også av en emosjonell disposisjon og av en sentimental og hengiven relasjon mellom “den troende” og eventuelle guddommer som tilbes. I denne typen relasjoner spiller de moralske påbud en fundamental rolle.

Går man til Tradisjonen vil man lete forgjeves etter denne formen for “religion”. Det er endog sivilisasjoner som hverken gav sine guddommer navn eller forsøkte å avbilde dem – i det minste ble dette fortalt om antikkens pelasgere. I nærmere to århundrer avbildet heller ikke romerne sine guder, de nøyde seg med å representere dem med symbolske gjenstander. Det som kjennetegner de opprinnelige tidsaldre er ikke “animisme” (dvs ideen om at ‘anima’ er fundamentet for den generelle representasjon av det guddommelige og de forskjellige krefter som virker innenfor universet), men snarere ideen om eller oppfattelsen av uhildet makt, passende gjengitt av romernes begrep numen. Numen, i motsetning til deus (som var en forståelse som utviklet seg senere) er ikke et vesen eller en person, men er isteden en ren makt som er i stand til å produsere effekter, som er i stand til å handle og til å manifestere seg selv. Følelsen av å være i slike makters nærvær, på samme tid transcendent og immanent, både vidunderlig og fryktelig, utgjorde essensen av den opprinnelige erfaring av det “hellige”. Et velkjent sitat av Servius understreker at i begynnelsen bestod religionen utelukkende av erfaring (’Maiores enim expugnando religionem totum in experienta collocabunt’). Og selv om et mer eksoterisk syn var utbredt i de Tradisjonelle former som var reservert for folket, så var de ”indre doktriner” karakterisert av læren om at de personifiserte guddommer, som på forskjellige måter ble framstilt i fysisk form, kun var symboler på overrasjonelle og overmenneskelige værensformer. Tradisjonens sentrum ble manifestert i den virkelige og levende tilstedeværelse av disse værensformer innenfor en elite eller i idealet som bestod i realiseringen av det overmenneskelige gjennom det som i Tibet blir kalt ”den korte sti” eller ”den direkte vei”, noe som generelt korresponderer med oppfattelsen av innvielsen som en ontologisk forvandling av naturen. Det sitatet fra Upanishadene som best representerer den tradisjonelle ”indre doktrine” er dette (Brhad-aranyaka 1.4.10):

Enhver som tilber en annen Guddom enn sitt Selv, som tenker: ”Han er en annen enn Jeg”, har ingen kunnskap. Han er lik offerdyret som gis til gudene.

Med hensyn til riten så var det intet ”religiøst” med den og den ble utført med liten eller ingen patos. Snarere ble riten forstått som en ”guddommelig teknikk”, en bestemmende handling som virket på usynlige krefter og indre tilstander på samme vis som vi dag oppnår resultater gjennom manipulasjonen av fysiske krefter og fysiske substanser. Presten var bare en person som gjennom dygden i sin kvalifikasjon og gjennom den iboende virtus i riten var i stand til å bevirke resultater med sin teknikk. ”Religionen” var ekvivalent med det som i antikkens Rom ble kalt indigitamenta, det vil si det sett av formularer som ble brukt i relasjon med de forskjellige numina. Derfor er det enkelt å observere at det å be eller uttrykke frykt, håp og andre følelser foran det som har egenskap av numen hadde like liten effekt som om vi i dag skulle bruke bønn for å operere en maskin. Isteden var det slik at man måtte forstå relasjonen mellom formularer og numina på en slik måte at når en årsak ble etablert gjennom en korrekt utført ritus, så ville en nødvendig og konstant effekt oppstå i verdenen av usynlige makter og krefter. Dette betød at handlingens lov var eneherskende. Men handlingens lov er også frihetens lov; ingen lenke kan derfor betvinge ånden hos de vesener som hverken frykter eller håper, men som isteden handler.

I det eldre indo-ariske verdenssyn var det kun brahmana-kasten som kunne rage over alle andre siden den bestod av vesener hvis natur var overmenneskelig: de regjerte over ritens makt, derfor regjerte de over Brahman; i denne kontekst forstått som det vitale og opprinnelige prinsipp. ”Guddommene” selv – når de ikke er personifikasjoner av den rituelle handling (dvs: vesener som blir aktualisert og fornyet gjennom denne handlingen) – er åndelige makter som bøyer seg for den øverste kasten. (Noen har bemerket at i den indiske tradisjonen så ble den høyeste religiøse handling ansett som en magisk operasjon hvor det gode eller dårlige utfall var fullstendig avhengig av personen som utførte den; moralen spilte derfor ingen rolle.)

I følge tradisjonen i det fjerne Østen så er den personen som innehar autoritet også i besittelse av en verdighet som er ”en tredje makt mellom Himmelen og Jorden” (Chung-yung, 24.1; 23.1; 31.1, 3, 4.) I det gamle Egypt kunne selv gudene bli truet med tilintetgjørelse av de prestene som hadde kjennskap til spesielle formularer (en holdning som Porfyri sammenlikner med den fryktsomme religiøse tilbedelsen som oppstod i noen varianter av den gresk-romerske kult.)

”Kemotef” (sin mors okse) var en egyptisk kongetittel som understreket at kongen, som menneske, var i besittelse av den opphavelige substans; han påvirket det guddommelige mer enn det guddommelige påvirket ham. En av formularene som de egyptiske konger resiterte før utførelsen av ritene var denne: ”O guddommer! Eder er trygge så lenge Jeg er trygg; Eders skygger er trygge hvis Min skygge er overhodet for alle levende skygger. Alle lever hvis Jeg lever.” (Sitater som dette forklarer hvorfor den første generasjon egyptologer under innflytelse av den hengivne religionstilbedelse kom til å gjenkjenne trekk i den egyptiske regalitet som de sammenliknet med Antikrist eller med princeps huius mundi.)

Formularer av ære, makt og total identifikasjon resiteres av sjelen som representerer Osiris når den gjennomgår sine prøvelser. Disse prøvelsene er på sin side representasjoner av forskjellige grader i den solare innvielse. Liknende tradisjoner gjenfinnes overalt i den alexandrinske litteraturen hvor det berettes om ”en hellig rase uten konger”, en rase som er ”autonom og immateriell”, en rase som ”utøver uten å bli utøvd” (dette korresponderer åpenbart med prinsippet om ”å handle uten å handle”, som i den taoistiske tradisjonen betegnes som ’Himmelens Vei’; videre: den hellige rasen uten konger korresponderer både med dem som av Lao Tzu ble kalt for ’Taos talentfulle mestere’ og med dem som i den iranske tradisjonen ble kalt for ’den opprinnelige lovens menn’.) I følge overleveringene så er denne rase i besittelse av en ”eldgammel hellig vitenskap” som passer for ”åndens og tempelets herskere” og som kun kommuniseres til konger, prinser og prester: Denne vitenskapen har sammenheng med faraoenes ritualer og den ble senere den kjent i Vesten som Ars Regia. (At kongen kanhende kalles for solens eller himmelens sønn er ingen innvending, da dette konseptet ikke er grunnet på dualisme og kreasjonisme. Det er snarere slik at disse ideene uttrykker konseptet om en nedstigning som representerer en kontinuitet hva angår en innflytelse, ånd eller emanasjon. Agrippa bemerket (De occulta philosophia; 3,36) at det er den ”utvetydige skapelse hvor sønnen er den samme som sin far i alle henseender, og siden han er avlet som et menneske, så er han den samme som den som avlet ham.”)

Innen de høyere former for den illuminerte ariske åndelighet, enten den nå var manifestert i Hellas, antikkens Rom eller det fjerne Østen, så spilte doktrinen en minimal rolle: det var kun ritene som var obligatoriske og absolutt nødvendige. Ortodoksi ble definert gjennom praksis og ritualer – ikke gjennom dogmer og teorier. Blasfemi bestod ikke i å ”ikke tro” – men snarere i å vanskjøtte ritene. Dette er ikke det samme som ”formalisme” – slik moderne historikere som er influert av en protestantisk mentalitet vil ha oss til å tro – men snarere så er det et uttrykk for den åndelige handlingens rene lov. I den dorisk-akeeiske ritus var ikke relasjonen til det guddommelige basert på følelser men på en holdning kjennetegnet av do ut des (se J.E Harrison: Prolegomena to the Study of the Greek Religion). Selv ikke guddommene som regjerte over begravelser og gravferder ble behandlet særlig ”religiøst”; gudene elsket ikke mennesker og de ble heller ikke elsket tilbake. Formålet med disse guddommenes kult var å forsone dem og hindre dem i å utøve sin makt på en (for menneskers) uønsket måte. Selve expiatio var opprinnelig kjennetegnet av å være en objektiv operasjon, slik som en medisinsk prosedyre for behandling av en infeksjon, uten å likne hverken en straff eller sjelebot. Formularene som ble anvendt av de patrisiske familier og av de antikke byene i relasjon til maktene som kontrollerte deres skjebner hadde blitt anvendt før dem av de gudeliknende forfedrene i overvinnelsen av åndelige krefter (numina). Derfor var disse formularene kun å betrakte som en arverett fra den mystisk sfære; de bestod ikke av en oversvømmelse av emosjoner, men de var overnaturlige våpen, effektive så lenge ikke én eneste teknikk ble forandret i løpet av ritens gang (Cicero: De haruspicina responsio, 11, 23. Arnobius: Adversus nationes, 4, 31.)

Hvor enn tradisjonens prinsipp ble manifestert i sin helhet, så kan vi finne en transcendent virilitet i dens hierarkiske differensiering som finner sitt beste symbolske uttrykk i den romerske patrisierkastens to symbolske attributter: lansen og ritusen. Her finner vi også vesener som er reges sacrorum, i besittelse av en indre frihet, og ofte er de også viet av den olympiske udødelighet. Med henhold til usynlige og guddommelige krefter så utøver disse vesener den samme funksjon av sentralitet og den samme rollen som lederen utøver blant menneskene. Det har foregått en lang degenerativ prosess og det går en lang vei nedover fra denne ’åndens fjelltopp’ til det som i dag kalles for og vanligvis forstås som ’religion’ og ’presteskap’.

Animismen representerer derfor et fall fra og en reduksjon av den verden som ble oppfattet som bestående av numinas makter. Denne reduksjonen og degenerasjonen var uunngåelig når man skiftet fra en verden hvor det som kalles ’sjel’ var iboende tilstede i tingene og elementene til en verden hvor gudene ble oppfattet som objektive personer snarere enn som figurative allusjoner til ikke-menneskelige tilstander, krefter og muligheter. Når ritens effektivitet forsvant så ble mennesket derfor motivert til å gi en mytologisk individualitet til de kreftene som man før hadde inngått relasjoner til i henhold til ren teknikk, eller i det minste hadde ansett for å tilhøre symbolenes sfære. Senere oppfattet mennesket disse kreftene i sitt eget bilde, noe som medførte at de menneskelige muligheter ble begrenset: man så i dem personlige vesener som var mektigere enn det man selv var og som måtte tiltales og kontaktes med ydmykhet, tro, håp, frykt – ikke bare for å motta beskyttelse og suksess – men også for å oppnå frigjøring og salus (i dets doble betydning av helse og frelse.) Den hyperrealistiske verdenen som var oppbygd av pur og ren handling ble erstattet med en subrealistisk og forvirret verden av emosjoner, forestillinger, håp og frykt, en verden som ble tiltakende menneskeliggjort og maktesløs etterhvert som den fulgte den generelle degenerasjonen av den opphavlige tradisjonen.

Det er kun vis-à-vis denne dekadansen at det er mulig å identifisere den regale og den prestelige funksjon. For selv når en prestekaste regjerte uten å fjerne seg fra tradisjonens rene ånd, som var tilfelle i det gamle India, så hadde den en ’magisk’ og regal karakter snarere enn en religiøs.

Når jeg sier ’magisk’ så sikter jeg ikke til det som majoriteten av dagens mennesker tenker på når de hører ordet ’magi’, en term som nesten alltid blir diskreditert av fordommer og forfalskninger. Jeg sikter heller ikke til den meningen som ligger i termen når det refereres til den sui generis empiriske vitenskap som var typisk for antikken, men som var nokså begrenset i sitt fokus og i sin effekt. Med ’magi’ mener jeg snarere en bestemt holdning overfor den åndelige realitet, en holdning kjennetegnet av en sentraliserende makt som er nært forbundet med den regale tradisjon og innvielsen.

Videre så gir det ingen mening å sette likhetstegn mellom den magiske holdning, det rene ritual, det upersonlige og den direkte og overrasjonelle persepsjon av det guddommelige på den ene siden og primitive stammers praksis og livsførsel på den andre siden – en praksis som i følge den judeokristne mentalitet fortsatt er uvitende om ’sann religiøsitet’. I de fleste tilfeller bør heller ikke slike primitive stammer anses for å tilhøre et førsivilisatorisk stadium av menneskeheten, men snarere betraktes som ekstremt degenerative overlevninger fra eldgamle raser og sivilisasjoner. For selv om den magiske praksis gjenfinnes blant primitive stammer, hvor den blir uttrykt i materialistiske, mørke og sjamanistiske former, så bør ikke dette hindre oss i å gjenkjenne den mening og betydning magien får når den bringes tilbake til sitt sanne opphav. Magien bør derfor ikke forstås utfra disse fordreide og degenererte overlevninger, men snarere utfra de formene hvor den ble bevart på en aktiv, overrasjonell og bevisst måte. Denne holdningen til magi sammenfaller med det jeg her har kalt ’åndens virilitet’ i Tradisjonens verden. Det kommer heller ikke som noen overraskelse at de fleste anerkjente moderne religionshistorikere ikke har noen som helst kunnskap om dette emnet; forvirringen og fordommene som vi finner i deres verker er høyst beklagelige.

-Av Julius Evola- Oversatt fra Rivolta contro il mondo moderno

Den Europeiske Dekadansen

Den nåværende vestlige ”sivilisasjon” er overmoden for en fundamental overhøvling. Hvis ikke er den nemlig dømt til å kollapse før eller siden: for den har gjennomført en fullstendig perversjon av enhver rasjonell ordning av tingene. I denne verden av materie, av gull, av maskiner og av tall – her er ikke lenger ånd, ikke lenger frihet, ikke lenger lys. Vesten har mistet sansen for å kommandere og adlyde. Vesten har mistet sansen for å Handle og Kontemplere. Vesten har mistet sansen for Hierarki, for åndlig makt, for menneskeguder.

Vesten kjenner ikke lenger naturen, for naturen er ikke lenger et levende legeme av symboler, guddommer og riter – et fantastisk kosmos hvorigjennom mennesket beveger seg fritt som et mikrokosmos i makrokosmos. Tvert om har naturen forfalt til et matt og forutsigbart ytre, hvis mysterium de profane vitenskaper søker å ignorere gjennom sine smålige lover og sine smålige hypoteser.

Vesten kjenner ikke lenger til Visdom: den majestetiske stillhet fra dem som har vunnet herredømme over seg selv, Seernes klare ro, den overlegne solare realitet fra dem hvor ideen har blitt blod, liv og makt. Visdommen har blitt erstattet av ”filosfofiens” og ”kulturens” retorikk, et sted for professorer, journalister og idrettsmenn – planen, programmet, proklamasjonen.

Vesten har underkastet seg den sentimentale, religiøse og humanistiske besmittelse, samt pratmakerne som løper omkring og som i sitt vanvidd opphøyer ”utvikling” og ”praksis” fordi stillhet og kontemplasjon skremmer dem.

Vesten kjenner ikke lenger til Staten: den heroiske Stat; Imperiet som en syntese av åndelighet og adelighet, Staten som en vei til ’Oververdenen’, slik de gamle sivilisasjoner fra Kina til Egypt, fra Persia til Roma og Det Hellige Tysk-Romerske Riket kjente den. Staten har gått under i den borgerlige fattigdom: et forbund av slaver og kjøpmenn.

Hva krigen kan være, krig villet i seg selv som en verdi overordnet både seier og nederlag, som den hellige vei til åndelig fullbyrdelse, for hvem Odins opphøyde sete, Valhall, er de falne heroers privilegium; for hvem Islam, ”hellig krig”, jihad, er det samme som ”Guds vei”; for hvem det ariske India, hvor krigeren er sidestilt med den selvovertvingende asket, eller for hvem antikken, hvor mors triumphalis ble oppfattet som en triumf over døden – men europeerne av i dag vet ikke lenger hva en slik krig er. De kjenner ikke lenger krigere men bare soldater. En aldri så liten vanskelighet, en aldri så liten konflikt er alt som skal til for å terrorisere europeeren tilbake til humanismens, pasifismens og sentimentalismens retorikk.

Europa har mistet sin enkelhet og sitt sentrum – Europa har mistet sitt liv. Den demokratiske sykdom og den semittiske gift forvitrer alle dets røtter – helt ned til dets lover, vitenskaper og tenkning. Hva angår ledere – de vesener som utmerker seg, ikke gjennom vold, grådighet etter profitt eller gjennom sin evne til å utnytte og utbytte sine slaver, men tvert om: de som utmerker seg gjennom urokkelig og transcendent livskvalitet – slike ledere finnes ikke lenger.

Europa er ett stort bedøvet legeme, besatt og gjort veikt av en engstelig og forventningsfull uro som ingen våger uttrykke, et legeme hvis blod er gull, hvis kjøtt består av maskiner, fabrikker og våpen, hvis hjerne er en avisforside – en formløs kropp som skjelver i uopphørlige spasmer, drevet fram av obskure og uforutsigbare krefter som i sin blindhet tilintetgjør enhver som forsøker å motsette seg eller til og med enhver som kun forsøker å unngå dens mekanismer.

Den høyt priste vestlige ”sivilisasjon” har vært i stand til å gjøre alt dette. Dette er det oppskrytte resultatet av ”utviklingen” – hinsides romersk keiserlighet, det doriske Hellas og alle andre eksemplariske former av de store opprinnelige ariske sivilisasjonene. Og løkken strammer til hver dag omkring dem som fortsatt har evnen til den store avsky og det store opprør…

*

-Av Julius Evola- Oversatt fra Imperialismo Pagano

Amerikansk “sivilisasjon”

Den nylig avdøde John Dewey ble applaudert av den amerikanske pressen som den amerikanske sivilisasjonens fremste representant. Denne applausen var helt fortjent. Deweys teorier er fullstendig representative for visjonen av den mennesketype og det liv som er premisset for amerikanismen og dens “demokrati”.

Essensen av amerikanismen lyder slik: at alle mennesker kan bli hva de vil innenfor de grenser som settes av teknologien. Av dette følger også at ens identitet ikke stammer fra ens egen sanne natur – for det er ingen virkelige forskjeller mellom mennesker – kun forskjeller i kvalifikasjoner. I følge denne tankegangen kan enhver bli hva som helst helst bare man vet hvordan man skal gå fram for å oppnå den nødvendige kvalifikasjonen. Dette er åpenbart tilfelle med amerikanernes såkalte self-made man. I et samfunn som har mistet all kontakt med tradisjonen så vil konseptet om personlig egohevdelse utvides til alle aspekter av den menneskelige eksistens og styrke den egalitære doktrinen av altomfattende demokrati. Hvis man aksepterer fundamentet for slike ideer så må samtidig all naturlig variasjon opphøre. Siden alle mennesker kan tenkes å besitte hverandres potensial så vil begreper som bedre og dårligere miste sin mening; begreper som respekt og distanse vil miste sin mening – og alle livsstiler er åpne for alle.

I motsetning til de organiske forestillinger om livet så reiser amerikanismen rent mekanistiske forestillinger. I et samfunn som har started from scratch som amerikanerne sier, så vil alle ting nødvendigvis bære preg av å være fabrikert. I det amerikanske samfunnet går menneskene omkring med masker istedenfor ansikter. Dette fordi tilhengerne av den amerikanske levemåte er fiendtlige overfor alle spor av personlighet. Den amerikanske åpenheten som noen ganger nevnes som et av deres fortrinn er bare den andre siden av amerikanerens indre formløshet.

Dette gjelder også amerikanerens såkalte “individualisme”. Det er nemlig ikke slik at individualisme og personlighet er én og samme sak. Individualismen tilhører kvantitetens formløse verden mens personligheten tilhører kvalitetens og hierarkiets verden.

Amerikanerne er levende motbevis på det cartesianske aksiomet “jeg tenker, derfor er jeg“: Amerikanere tenker ikke, likevel er de. Det amerikanske sinnet er puerilt og primitivt og mangler enhver karakteristisk form. Følgelig er det mottakelig for enhver form for standarisering. I en overlegen sivilisasjon (f.eks den Indo-Ariske) så er det slik at det vesen som er uten form eller kaste vil framstå som en paria. Fra dette perspektivet kan vi si at Amerika er et paria-samfunn. En paria befinner seg endog langt under en tjener på rangstigen.

Hvis man er paria så har man også en rolle og den er å bli underkastet vesener hvis form og indre struktur er presist definert. Men isteden så søker den moderne paria selv å være dominant. Den moderne paria ønsker til og med å utøve sin dominans over hele jorden.

*

-Av Julius Evola-